UNDP

Mens vi i Norge diskuterer hvorvidt løsningen på finanskrisen er å få folk til å handle mer, er dét knapt noe alternativ for de fattigste landene i verden som nok en gang rammes hardest av de internasjonale krisene.

Da FN-konferansen om finansiering for utvikling ble avsluttet i Doha, var det fra FN utviklingsprogram UNDPs side behersket optimisme og anerkjennelse av små skritt i riktig retning. Konferansen, som ble holdt mot et bakteppe av finanskrise, klimaendringer, og høye og ustabile mat- og oljepriser, er en oppfølging av avtalen fra Monterrey i 2002.

Men mens det i Monterrey ble lovet økt bistand fra de rike landene, var det en begrunnet frykt for at løftene i år ville bli skrinnere, Derfor var det et positivt signal at både EU og USA ga signaler om fortsatt høy bistand. Samtidig gjenstår det å se om de store giverlandene vil leve opp til løftene de nå har gitt, når effekten av det som kan bli en langvarig økonomisk krise viser seg.

Norge er kjent som en pålitelig giver som har innfridd tidligere løfter. Dessverre er den globale trenden ikke like positiv. I finanskrisens hete har vi allerede sett foruroligende kutt i bistanden; I Gleneagles i 2005 lovte G8-landene en dobling av bistanden til Afrika sør for Sahara innen 2010.  Det har ikke skjedd. Gjennom Tusenårsmålene har rike land lovet å øke bistanden til 0,7 % av brutto nasjonalprodukt. Bare fem land har levd opp til løftet så langt. I følge årets FN-rapport om Tusenårsmål 8, som blant annet omhandler giverlandenes bistandsforpliktelser, gikk bistanden i 2006 tvert i mot ned med 4,7 % mens nedgangen i fjor var 8,4 % i fjor.

Finanskrisen rammer alle, men det er de fattigste landene som rammes hardest. Samtidig fører brutte løfter om økt bistand fører til at utviklingslands tillitt til rike giverland svekkes. Slik mangel på tillitt er farlig og vanskeliggjør nødvendig overnasjonalt samarbeid. I verste fall kan vi se mer sosial uro og politiske tilbakeslag for global samhandling og handel, i en tid hvor vi mer enn noensinne trenger det. De utfordringene vi står overfor i dag er ikke først og fremst nasjonale, men globale. Derfor kan ikke vårt århundres utfordringer løses med forrige århundrets institusjoner. For å sikre tillitt og samarbeid på tvers av grenser, trenger vi et reformert og styrket overnasjonalt system.

Det overnasjonale systemet må være mer inkluderende enn dagens, og reell inkludering innebærer at utviklingslandene må få en sterkere stemme i de internasjonale foraene hvor beslutningene tas. UNDP forbereder derfor nå representanter fra våre medlemsland i utviklingsland i forkant av klimaforhandlingene i København neste år. Vi styrker også landenes demokratiske institusjoner, slik at de kan overvåke forhandlingene og komme med innspill på vegne av befolkningen.

Før Doha-møtet ble avsluttet, åpnet klimamøtet i Poznan. Budskapet fra Doha til Poznan er at en ny global klimaavtalen må sees i sammenheng med utvikling. Fortsatt er det vilje til forhandlinger når FN legger til rette for å finne løsninger på tvers av landgrenser. Bare om vi lykkes i å opprettholde tillitten, vil den være der også i framtiden.

Kommentaren er skrevet av Marte Torskenæs og Line Hegna fra UNDPs nordiske kontor og ble publisert i Vårt Land 9.desember 2008.