UNDP

Mens vi i 1985 bare regnet 60 stater som demokratiske, var tallet i 2007 vokst til over 140. Det er gode nyheter, ikke bare fordi demokrati i seg selv er et mål, men fordi det er et av de viktigste redskapene vi har for å bekjempe fattigdom og skape menneskelig utvikling. Derfor er det viktig at Norge forsetter sin sterke støtte til langsiktig utvikling og demokratisk styresett, og ikke fristes til å prioritere kortsiktig innsats på felt hvor resultatene er mer umiddelbare men dessverre ikke like bærekraftige.

I boken Norske interesser, som utenriksministeren lanserte 3. september, identifiseres statsbygging som en av hovedtrendene innen internasjonal utviklingspolitikk. Boken peker på hvordan bistand kun er et av mange virkemidler i å bygge en stat og hvordan styrking av statsapparatet er en forutsetning for utvikling. At statsbygging og utvikling henger sammen, er i tråd med Amartya Sens teori om at demokratiske stater har bedre forutsetninger for å bekjempe sult og fattigdom. Støtten til den demokratiske styreformen vinner fram når folk opplever sin egen påvirkningskraft gjennom stemmeseddelen, og i stadig flere reelle demokratier kan befolkningen holde lederne sine ansvarlige for valgløfter om nødvendige tjenester som helse, utdanning og arbeid. 

Annenhver uke støtter FNs utviklingsprogram UNDP gjennomføringen av et valg et sted i verden. For stater som nylig har kommet ut av krig er valget gjerne det første, og markerer overgangen til fred. I 2005 støttet UNDP Liberia i gjennomføringen av valget hvor Ellen Johnson-Sirleaf ble valgt til Afrikas første kvinnelige president. I 2006 jobbet vi tett med Kongos valgkommisjon for å bygge opp kompetanse til å gjennomføre det første frie valget på over 40 år.

Denne typen bistand fortsetter vi med. Samtidig handler demokrati om mer enn valg, og det er dessverre mange eksempler på at demokratisk valgte statsoverhoder ikke lever opp til demokratiske prinsipper, men derimot beriker seg på befolkningens bekostning, strammer inn på ytrings- og pressefriheten, marginaliserer etniske eller politiske grupper, eller legger press på nasjonalforsamlinger for å få fjernet begrensningene for hvor lenge en president kan sitte. Den offisielle begrunnelsen for slik udemokratisk politikk er ofte at det bidrar til stabilitet og kontinuitet. Men reelt demokratisk styresett handler om at mennesker har medbestemmelse og muligheter, at menneskerettighetene overholdes, at kvinner får delta på lik linje med menn, og at ikke de få beriker seg på bekostning av de mange gjennom korrupsjon.  

UNDP jobber med alle disse aspektene ved demokratisk styresett, også i land som få ville kalle demokratiske eller som har lang vei å gå før globalt anerkjente demokratiske prinsipper blir fullt overholdt. Men skal vi utrydde fattigdom kan vi ikke ta oss råd til å bare jobbe i stater som allerede har velfungerende demokratiske institusjoner. UNDP er alle våre medlemsland, og vi er i dialog med alle FNs medlemmer, selv om de representerer land hvor det fortsatt er mye ugjort før det kan kalle seg et demokrati. Vi gjør oss noen ganger upopulære ved at vi snakker med slike statsledere, men har erfart at det ofte er bak scenen at UNDP virkelig har vært i stand til å trekke i trådene som kan skape endring. Samtidig fører dialogen i land som Sudan og Myanmar til at vi kan fortsette å være i landet, støtte grasrotorganisasjoner og bidra til framveksten av et genuint lokalt ønske om demokrati. 

Vi ser en tendens til bistanden i økende kanaliseres til punktinnsats som for eksempel vaksinasjon eller til humanitærhjelp. Humanitær bistand er livsviktig, og rask og omfattende hjelp når katastrofene rammer redder liv. Men det kan ikke erstatte langsiktig utviklingsarbeid, og penger til det ene må ikke gå på bekostning av det andre.  Statsbygging oppleves kanskje ikke som noe som haster og gir ikke umiddelbare resultater, men er likevel en forutsetning for at vaksineprosjekter ikke blir kun en enkelthendelse, men derimot støttes opp av en velfungerende helseinfrastruktur. På samme måte vil behovet for nødhjelp vokse seg enormt om vi ikke tar fatt i årsaken til at krisesituasjoner oppstår; konflikt og manglede kapasitet i mange land til å forebygge effekter av klimaendringer og naturkatastrofer. Her er det internasjonale samfunnets tålmodige støtte til langsiktig demokratisk styresett nøkkelen. Malawi er et eksempel på et land som er fattig, men stabilt, og som under den verste matvarekrisen i vinter ikke trengte verken matvarebistand eller nødhjelp, som flere av sine naboer, fordi de hadde nasjonale planer for en krisesituasjon. I samarbeid med blant andre UNDP satte regjeringen i gang et kontanstøtte-program, som fikk folk gjennom den verste tiden og som ikke satt lokalt næringsliv ut av spill.  

Forfatterne av Norske interesser hevder at vi mangler kunnskap om effekten av bistand til demokratiseringsprosesser. Vår erfaring fra å jobbe med demokratisk styresett i over 40 år, i mer enn 130 land, med nasjonale og lokale partnere, er at det tar tid å se effekt av denne bistanden. Demokrati kan ikke eksporteres, importeres, eller innføres gjennom bruk av makt, trusler eller overstyring, men må vokse fram innenfra og defineres i den spesifikke konteksten i det landet eller regionen det handler om. Men vi kan støtte denne prosessen, for eksempel gjennom å bistå myndigheter til, sammen med sivilsamfunn, akademikere og statistikere, å utarbeide analyser som kan danne grunnlag for politiske beslutninger. Siden FN representerer alle nasjoner og religioner, er vi en partner land har tillitt til i disse vanskelige prosessene. Vi jobber ut fra at demokratiske prinsipper ikke er vestlige idealer, men at de derimot er universelle verdier som finnes i alle kulturer.

Det er likevel ingen vei tilbake for demokratiet. Zimbabwe er eksempelet som bekrefter demokratiets betydning for utvikling. Alternativet er katastrofalt. I Kenya var det ikke et alternativ å gå tilbake til ettpartistyre, og med hjelp fra landene i regionen og FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, forhandlet partene seg fram til en mer bærekraftig politisk styringsmodell med større grad av maktdeling. Et valgresultat hvor vinneren tar alt, er ikke bærekraftig. 

Alle som jobber med demokratisk styresett og utvikling, vet at det tar tid. For at et demokrati skal kunne konsolideres, bli levedyktig og utvikle seg til et gode for befolkningen, må det nære seg og vokse på de små skrittene i riktig retning. For mange er den store D-en i demokrati det sentrale. For UNDP er det de mange små d-ene som er avgjørende. 15. september markerer vi den internasjonale dagen for demokrati over hele verden, og vi feirer de mange seirene.

Kronikken er skrevet av Jakob Simonsen, direktør for UNDPs nordiske kontor og Bjørn Førde, direktør for UNDP Oslo Governance Centre, og ble publisert i Stavanger Aftenblad 16. september 2008.